Helseminister Jonas Gahr Støre vil gjøre røyking av heroin lovlig for å redusere dødsfall blant sprøytenarkomane.
En defensiv tilnærming til et alvorlig samfunnsproblem!

Lindre eller hindre rusmisbruk?

Helseminister Støre sier til gatemagasinet =Oslo at han vil ha lovendringer som gjør det lovlig å røyke heroin på utvalgte steder. Argumentet hans er at antall overdosedødsfall blant sprøytenarkomane er alt for høye, og de skal reduseres. Det er bedre å røyke heroin enn å sette sprøyter som kan overføre hepatitt C og HIV-smitte, sier Støre.

Han kaster seg med dette inn i debatten som har pågått i mange år om dekriminalisering, liberalisering og skadereduksjon knyttet til narkotika.

Vi har sett lignende utstpill tidligere fra andre toppolitikere i Arbeiderpartiet -Torvald Stoltenberg og Bjarne Haakon Hanssen. Støre forsøker å fremstille dette som skadereduksjon, ikke liberalisering av narkotikapolitikken.

Vi synes ikke han er overbevisende.

Enhver dekriminalisering av bruk av narkotika skaper lavere terskel for å gå inn i narkotikahelvetet, og kan vanskelig oppfattes som annet enn liberalisering.

Nåværende justisminister Grete Faremo hadde for noen år siden klare oppfatninger om slik liberalisering:

Hva skulle tilsi at ungdom tar klarere avstand fra narkotika om vi som ansvarlige politikere samtidig sier at vi ønsker å liberalisere stoffene?
Dette er et håpløst dobbeltsignal.
Heldigvis er det bred politisk enighet i Norge om vår restriktive linje.
I de land hvor man har prøvd liberalisering har da også dette vist seg å være mislykket.

Vi for vår del mener at Støre med sitt forslag viker unna de forpliktelser Norge har i forhold til artikkel 33 i FNs konvensjon om barns rettigheter:

Partene skal treffe alle egnede tiltak, herunder lovgivningsmessige,
administrative, sosiale og undervisningsmessige tiltak, for å beskytte
barnet mot ulovlig bruk av narkotiske eller psykotrope stoffer, slik
disse er definert i de relevante internasjonale traktater, og for å hindre 
at barn blir brukt i ulovlig produksjon og handel med slike stoffer.

Støres utspill er uheldig – det flytter fokus fra å hindre narkotikamisbruk til å lindre resultatet av misbruket. Han prioriterer de tyngste misbrukerne, men bagatelliserer risikoen for rekruttering av nye misbrukere.

Liberalisering av narkotika

Norsk ungdom valfartet
til coffee-shops i Nederland
i 1960-70-årene

Et stadig tettere samarbeid i Europa på ulike samfunnsområder har gjort det vanskeligere for et enkelt land å føre sin egen narkotikapolitikk.

Derfor vil nok det endelige slaget om narkotikaliberalisering stå i EU-systemet. Liberaliseringsforkjemperne i EU-parlamentet har vært aktive i en årrekke, og har lykkes i å få et visst gjennomslag for å løse opp den strenge narkotikapolitikken i Europa.

Legaliseringsbevegelsens tankegods kan føres tilbake til hollendernes liberale syn på bruk av dop – i første rekke lettere stoffer, men også heroin og kokain.
For noen tiår siden sjokkerte de nederlandske «coffee-shops» oss  - åpenlys bruk av narkotika var helt uhørt her til lands.
Men mange ungdommer valfartet dit for å oppleve spenningen og mystikken knyttet til disse fristedene for røyking av hasj og marihuana.

Nederlands narkotikapolitikk har hatt fokus på å begrense skadevirkningene av narkotika, og har ikke brydd seg med enkeltpersoners bruk av «lettere» stoffer. Politiet har også sett gjennom fingrene med misbruk av heroin og kokain, og i en viss grad tolerert gateomsetning av slike stoffer.
Det hollandske synet har måttet tåle mye kritikk opp gjennom årene, men har også blitt omfavnet av den politiske venstresiden og liberale kretser i mange land.
Det er ikke bare Nederland som har liberalisert sin narkotikapolitikk i Europa – men også Sveits, Portugal og  i senere tid også Tsjekkia.
De sterkeste kritikerne av liberalisering har vært  Frankrike, Sverige og USA.

Den stoltenbergske narkotikapolitikk

En av de mest profilerte tilhengerne  av narkotikaliberalisering her til lands er Thorvald Stoltenberg.

Platsspitz-Zürich i Sveits
Europas største narko-scene
i 1990-årene

Han ledet Stoltenberg-utvalget, som i 2010 la fram et forslag til liberalisering av narkotikapolitikken. Han ville bl.a. at leger skulle kunne foreskrive heroin til de tyngste misbrukerne, en ordning som praktiseres i Sveits, Nederland, Danmark, Spania, Storbritannia og Canada.
Stoltenbergs sterke engasjement var nok preget av datterens tidligere tunge rusmisbruk, og dette førte til en del kritikk av valget av ham som utvalgsleder. Utvalgets svake faglige sammensetning vakte også en del forundring.

I 2009 dro daværende helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen til heroinliberale Sveits på studietur.
Sveits ble i 90-årene regnet som Europas største «narko-scene» (Platsspitz Zürich), og var først ute med å dele ut heroin til heroinavhengige, til og med i fengsel (Oberschöngrün).
Det siste tiåret har Sveits delt ut flere tonn heroin til narkomane.

De fleste organisasjonene innen rusomsorgen advarte Hanssen mot å følge Sveits’ eksempel, og frarådet sterkt å dele ut gratis heroin.  Medikamenter er kun hjelpemidler og kan aldri få en rusmisbruker inn i et verdig liv – verken metadon, subutex, suboxone eller heroin.

Disse liberaliseringsutspillene fra Arbeiderpartipolitikerne fikk ikke politisk gjennomslag, og ble lagt vekk.

Men nå kommer altså Støre med en ny variant.

Opposisjonen var raskt ute med å avvise forslaget – bortsett fra Venstre da, som er mest opptatt av at  rusavhengighet må ses på som en sykdom, ikke som kriminalitet.
Venstre velger å se bort fra de negative konsekvensene en dekriminalisering kan ha på narkotikamisbruk.
Høyre mener dette er et steg mot liberalisering, og beskriver forslaget som et eksperiment mot de aller sykeste i samfunnet. Høyre vil ha fokus på de 2000 rusavhengige som står i kø og ønsker å bli rusfrie.

Røyking av heroin – liten effekt?

Foreningen for human narkotikapolitikk var raskt ute med støtte til Støres forslag, som de mener vil redde mange fra overdosedøden.

Men det er det tydeligvis delte meninger om.

Mange i fagmiljøet mener forslaget er lite gjennomtenkt. Det blir ikke samme effekt av å røyke heroin som å sette sprøyte. Mye av virkestoffene forsvinner i løse luften, og det må røykes dobbelt så mye heroin. Det betyr at det må skaffes mer penger for å finansiere den økte bruken, og det må stjeles dobbelt så mye.

Det finnes ca 10.000 sprøytenarkomane i Norge, i 2011 døde 294 narkomane av overdose.

I rusmiljøet tror man ikke at tunge sprøytebrukere vil gå over til røyking. En ubehagelig bieffekt av forslaget kan derimot bli at flere tar et steg mot injiserings-stadiet.
Dermed ryker Støres argumentasjon om å redde sprøytenarkomane fra overdose-døden.

Vi tror at Støres resept, som åpner for at røyking av heroin på sprøyterom skal avkriminaliseres, vil flytte grensene i ruspolitikken.

I sin iver etter å redde rusmisbrukere fra overdose-døden risikerer Støre å senke terskelen til heroinhelvetet med sitt røykeforslag.
Helseministeren må ikke legge til rette for rus, men for et liv uten rus.

© 2013, zapinn.no. All rights reserved.

The post Helseminister Støres røykekampanje appeared first on zapinn.no.

Skipper’n Giske vil ha flere styrekvinner i statsbedriftene – dvs færre styr(e)menn

AP varsler strengere kjønnskvotering og distriktspolitiske føringer ved valg av styrer i selskaper med statlig eierskap.
Huff, det låter ikke bra.
Flere tvilsomme Giske-utnevnelser i vente!

Maktmennesket Giske

Trond Giske
maktglad og arrogant

Næringsminister Giske sier til NTB at han skal bruke mer makt for å få flere kvinnelige styreledere og folk fra distriktsnorge inn i styrene i statseide bedrifter.  Store, viktige bedrifter skal altså styres av folk med «riktig kjønn» og «riktig bosted».
Vi frykter at «riktig kompetanse» kan være vanskeligere å finne blant Giskes sosialdemokratiske kamerater.

At Giske vil bruke mer makt er ikke overraskende – han framstår ofte som en respektløs maktpolitiker.
I sine ulike ministerroller har han avslørt en betydelig maktarroganse både innad, i forhold til Stortinget og til de som har blitt berørt av, eller vært uenig i hans standpunkter. Media har gitt oss flere eksempler på hvordan han bruker rå makt til å fjerne sine motstandere.  Det skjedde bl.a. med styreleder Harald Norvik i Telenor fordi han satte aksjonærinteressene foran Giskes personlige kulturpolitiske oppfatninger.

Det ser ikke ut til at Giske er i stand til å vurdere hvordan egne handlinger og oppførsel oppfattes av omgivelsene.  Han mener nok at det er omgivelsene det er noe feil med, ikke seg selv.

Det er et tankekors at den sosialdemokratiske bevegelse, som er rask til å påpeke maktmisbruk i alle sammenhenger, selv bruker betydelig makt for å fremme sin egen politikk. Det er kanskje de siste restene av partiets sosialistiske revolusjonære arv vi ser?

Politisering av statsbyråkratiet

Max Weber (1864-1920)
Strengt skille mellom politikk og offentlig byråkrati.

Allerede for 100 år siden argumenterte samfunnsviteren Max Weber sterkt for et strengt skille mellom politikk og offentlig administrasjon. Politikernes virksomhet måtte begrenses til politiske beslutninger, mens byråkratiet skulle iverksette beslutningene. Dette fundamentale prinsippet ser ut til å ha gått i glemmeboken i den politiske hverdag.

Under de rødgrønnes regime har det skjedd en betydelig politisering av statsbyråkratiet.

Embedsverket har beveget seg fra å være statsrådens faglige sekretariat til å bli et partipolitisk sekretariat.  En del byråkrater framstår i dag som sosialdemokratiske emissærer, trolig av frykt for ikke å bli medregnet som «kammerat» av den politiske ledelsen. Dette har ført til at grensen mellom embedsverk og politisk ledelse har blitt utydelig.

Ingen ser ut til å våge sette foten ned når en statsråd trår over grensen mellom politikk og forvaltning.
Og statsråder som Trond Giske trår over stadig vekk. Men byråkratene velger å holde munn for ikke å komme i miskreditt.

Embedsverket har tydeligvis også vanskelig for å si ifra når en statsråd opptrer i strid med vedtatt regelverk og instrukser. Det kom tydelig fram da forhenværende SV-minister Lysbakken stikk i strid med regelverket bevilget penger til «edle formål» i egen partiorganisasjon. Ingen i departementet stoppet ham, selv om regelbruddet var kjent og åpenbart.

Statlig eierskap

Istedenfor å være opptatt av styrelederens kjønn eller hvor i landet styremedlemmene kommer fra, burde Giske ha fokus på hvordan statseide selskaper drives, hvilke resultater de kan vise til, om de er omstillingsdyktige nok til å møte et stadig tøffere marked osv.

Riksrevisor Jørgen Kosmo:
For dårlig forvaltning av statseide bedrifter

Det ville enhver profesjonell eier vært sterkt opptatt av.

Men Giske er ingen profesjonell eier, han er blendet av den sosialdemokratiske selvforherligelsen og er opptatt av å utvide det politiske rom til også å omfatte bedriftenes styrerom. Det er ganske skremmende, fordi staten kontrollerer over halvpartene av verdiene på Oslo Børs.

Opposisjonen derimot, som forstår at politiske partier egner seg dårlig som bedriftseiere, vil tone ned statens eierskap i næringslivet.

Heldigvis har også Riksrevisjonen, med Giskes partifelle Jørgen Kosmo i spissen,  interessert seg for hvordan det statlige eierskapet er forvaltet under den rødgrønne regjeringen.
Resultatet av granskningen er nedslående: Uklare mål, manglende oppfølging, lav avkastning osv.
Og det dreier seg om store virksomheter som Statoil, Statkraft, Baneservice, Mesta, Secora og Nettbuss.
– Departementene må etterspørre relevant informasjon og ha en bedre styring av driften, sier Kosmo til NTB.

Men de rødgrønne liker dårlig at Riksrevisjonen driver denne formen for revisjon, som ødelegger glansbildet Stoltenberg forsøker å tegne av rødgrønt styre.
De vil nok helst at Riksrevisjonen skal revidere reiseregninger.

Flere kvinnelige styreledere i statseide bedrifter er vi slett ikke imot.
Men kriteriet må være dyktighet, ikke kjønn.
Distriktspolitiske kriterier for valg av styremedlemmer er derimot helt uakseptabelt.

© 2013, zapinn.no. All rights reserved.

The post Giske, AP: Mer politisk makt over styrene! appeared first on zapinn.no.

Klokketårnet i Hamar – stilisert i vintermiljø     (Foto: Roger Bjurling)

All honnør til dem som sørget for at det ble realisert.

Ikke minst Jan Aaltvedt og Eivind Grønlien som tok initiativet, og med sin entusiasme, overtalelseskunster og utholdenhet fotfulgte prosjektet til det var på plass.

Men uten pengegavene fra de største bedriftene i Hamar hadde det nok ikke sett dagens lys.

Arkitekt Tor Kraft har gitt klokketårnet en spennende og moderne utforming som er lagt merke til langt utover Mjøsas bredder.

Mange var negative til å plassere klokketårnet i Mjøsa, men heldigvis havnet det etter mye diskusjon utenfor Skibladnerbrygga med sine 24 klokker og betongpilarer – tilsammen 3,8 tonn.

Klokketårnet hadde en lang fødsel, det var en gave til Hamars byjubileum i 1998, men sto ferdig først i 2004.

Gaven besto av selve klokkespillet til ca 1 mill kr, mens tårnene skulle kommunen selv stå for.
Og tilsynelatende var det vanskelig å finne rom for 1,3 mill. kr. til et slikt formål.
Det er jo et tankekors at kommunen få år etter investerer for nærmere 1 milliard kroner uten særlige motforestillinger.

Klokkene markerer hver time mellom kl 0900 og 2100.
Det innledes med et tidssignal – deretter selve klokkeslagene etterfulgt av en melodi.
Hver tredje time spiller klokkene en lengre melodi, som varierer med årstidene.

Det er også mulig å spille andre melodier på klokkespillet via klaviatur.

© 2013, zapinn.no. All rights reserved.

The post Klokketårnet i Hamar appeared first on zapinn.no.

Partiene presenterte sin helsepolitikk på debattmøte i Hamar 29.01.2013.                 Foto: R Bjurling

Lite nytt om helsekøene fra partiene, men AP innrømmer at offentlig helsevesen kan lære mye av privat næringsliv.
Høyre og FrP vil utnytte kapasiteten i det private helsevesen, mens Venstre ikke er opptatt av hvem som utfører jobben.
SP og SV ser nok helst at det private helsevesen forsvinner.

Helsekøene – hvor stort er problemet?

Thomas Breen (AP)
Helsekøene øker – krever mer effektivitet

Thomas Breen (AP)  i Helse- og Omsorgskomiteen på Stortinget mente det stort sett står bra til i helsevesenet. Antall behandlinger har imidlertid økt kraftig. Akuttbehandlingene utgjør 80%. Køene oppstår i de resterende 20% av behandlingene, og det er her diskusjonen om de private helsevirksomhetene går. Breen la noe av skylden for helsekøene på sløve pasienter – mange møter ikke opp til avtalt tid, og dette er et økende problem.

Helsekøene omfatter 250.000 personer, og de øker, fastslo Breen.
Åse Bjerke Lilleåsen (SP) kunne imidlertid fortelle at helsekøene minker!
Kari Kjos (FrP) opplyste at helsekøene har økt med 10.000 hvert år, og mente det var betenkelig at regjeringen ikke opererte med mål for køene, og heller ikke hvor lenge folk skal vente.

Bent Høie (H), leder i Helse- og Omsorgskomiteen, avviste at nye behandlingsmetoder var forklaringen på økning i helsekøene under rødgrønt styre. Nye behandlingsformer har alltid vært en del av rammebetingelsene for helsevesenet.
Han viste til en femdobling av antall personer med privat helseforsikring for å unngå helsekøene. Det er en god indikasjon på at problemet har vokst, og at helsekøene har fått en sosial slagside.

Større enheter – smartere jobbing

Inger Noer (V) mente smartere jobbing i helsevesenet var nødvendig, men at det i tillegg trengtes mer penger fordi antall eldre øker. Kommunesammenslutninger ville også være positivt fordi større kommuner var bedre i stand til å ta i mot helseoppgaver.

Breen (AP) var åpen på at det var behov for større effektivitet i det offentlige helsevesen, og at det må ses nærmere på driftstiden ved helseforetakene. Det er mye dyrt utstyr som har svært lav utnyttelsesgrad, her er det også mye å lære av privat næringsliv.

Lilleåsen (SP) ønsket ikke store helseforetak, som hun mente ville svekke distriktene. Det må i stedet bevilges mer penger til helsevesenet for å opprettholde sykehusstrukturen, mente hun.

Forebyggende tiltak  - mer frukt og grønt

Alle partiene var opptatt av tiltak for å forbedre folkehelsen, og derigjennom redusere faren for at folk havner i helsekøen. SP ledet naturlig nok an med “frukt og grønt”-argumentet. Det må bli billigere å leve sundt, mens usunne produkter, som alkohol og sigaretter, må bli dyrere.

Bent Høie (H)
Må utnytte kapasiteten i det private helsevesen

Mindre byråkrati og rapportering

Frøydis Sund (SV)  ville gi de helseansatte frihet til å velge pasientbehandling framfor byråkratiske oppgaver, men argumenterte samtidig for en mer helhetlig tilnærming i behandlingen – som krever mer rapportering.
De ansattes frihet betyr mer enn pasientens frihet til å velge privat helsebehandling, ifølge Sund, som ikke kunne svare på hvorfor SV ikke har gjort noe med helsebyråkratiet mens de har vært i regjeringsposisjon.

Noer (V) var opptatt av å redusere helsebyråkratiet for å frigjøre ressurser til pasientbehandling, og ville bruke nytte-kostnad-vurderinger på rapporteringen i helsevesenet.

Breen (AP) sa at rapporteringen i helsevesenet nå skal utredes, og at både arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonen blir med i utredningsarbeidet.

 Offentlig + Privat helsevesen = Sant?

Høie (H) mente det var behov for å ta i bruk ledig kapasitet i det private helsevesen for å få bukt med helsekøene, og at dette må finansieres over offentlige budsjetter. Det må utarbeides en strategi for samarbeid mellom avtalespesialister og det offentlige helsevesen, noe Kjos (FrP) støttet fullt ut. FrP vil i tillegg bruke utenlandske sykehus når dette er fornuftig.

Men dette var det ingen av de rødgrønne partiene som syntes noe om……

© 2013, zapinn.no. All rights reserved.

The post Helsekøene – hvordan fjerne dem? appeared first on zapinn.no.

«Fellesskap, solidaritet, velferd og det offentliges fortreffelighet» er budskapet i AP’s propaganda.
«Individets  frihet, ansvar og valgmuligheter» er fraværende.
For sosialdemokratiet er individet bare en brikke i fellesskapet.

Propaganda som fenomen

Pave Gregor XV
etablerte i 1622 et kirkelig propagandabyråkrati

Mange forbinder propaganda med med nazi-tyskland og tidligere kommunistiske stater, men begrepet er mye eldre. Det kan spores tilbake til  Aristoteles i antikkens Hellas. Men den første systematiske bruk av propaganda til å fremme makthaveres interesser knyttes til den katolske paven Gregor XV. Han stiftet i 1622 Congregation de Propaganda Fide
- en organisasjon med formål å spre pavemaktens budskap og hindre reformasjonens kjetterske tanker å vokse fram.

Under og etter 1. verdenskrig blomstret propagandaen opp og ble mer kraftfull enn tidligere – som følge av massemedienes utvikling. Storbritannia benyttet propaganda til å trekke med USA i krigen, og i Mein Kampf skrev Hitler om bruk av propaganda i massebevegelser og militæret.

I opptakten til 2. verdenskrig sponset myndighetene i USA samfunnsvitere for å gjøre propagandaen mer effektiv. Det var starten på kommunikasjonsfaget slik vi kjenner det i dag.

Propaganda streber etter å skape et fortolkningsmonopol for makthaverne på viktige områder, og er i sitt vesen ganske så totalitær. Politiske, religiøse og sosiale bevegelser bruker ofte propaganda for å påtvinge oss «riktig» tolkning av vår nåtid, fortid og framtid.

At dagens samfunn er gjennomsyret av propaganda, rynker kanskje noen på nesen av – men slik er det.
Vi utsettes daglig for politisk propaganda. Den skal få oss alle til å «lytte på samme frekvens» som makthaverne, og skal samle hver og en av oss om felles holdninger og atferd.

Propaganda skal bevege oss mot en felles identitet, slik at vi ikke trenger å utvikle vår egen.

Det er derfor ingen tilfeldighet at AP og LO bombarderer oss med begreper som skal festne seg i vår bevissthet, og som peker mot det sosialdemokratiske samfunn:
Fellesskapet, Velferdssamfunnet, Solidaritet, Den norske modellen osv…

Må kontrollere informasjonsflyten

For å lykkes med propaganda må man ha maksimal kontroll på informasjonsflyten.
Det kan oppnås ved å bygge sitt eget «propagandaministerium» som blir kilde eller distributør av informasjon, eller ved å skaffe seg kontroll over mediekanalene.

Onde tunger vil vel hevde at sosialdemokratene i Norge har forsøkt å gjøre begge deler.
Både ved at regjeringen har ansatt et stort antall informasjonsmedarbeidere og personlige sekretærer med informasjon/propaganda som gjøremål, og ved at LO har skaffet seg et betydelig eierskap i store deler av landets aviser.

LO dominerer i avismarkedet

Amedia er landets ledende lokalaviskonsern
LO har eierkontroll

For en del tiår siden var mange norske aviser effektive  propaganda-maskiner for partiene. Men det ble etter hvert vanskelig å drive dem med overskudd, spesielt nr.2-avisene. De fleste borgerlige partiavisene forsvant, men tilsvarende skjedde ikke med arbeideravisene.

Pressestøtten var en viktig finansieringskilde for de svakeste apresseavisene. Men den var ikke tilstrekkelig, og LO måtte hvert år bruke av de fagorganisertes kontingentinnbetalinger til å fylle på millionbeløp.

Til slutt satte LO foten ned, tilførte mange ti-talls millioner kroner, og forlangte enhetlig organisering og sentralisert styring av virksomheten.
Etter oppkjøpet av Edda Media og dannelsen av mediekonsernet Amedia, har LO skaffet seg enda større innflytelse i avis-Norge.

Hvorfor denne iver etter å drive medievirksomhet? Økonomiske motiver?
Neppe – fordi det har skjedd et paradigmeskifte i mediemarkedet – papiravisen er på vikende front.

Opplagsinntektene vil fortsette å falle i årene framover fordi leserne foretrekker nettbaserte medier.
Det vil ikke være mulig å erstatte hele inntektsbortfallet med betalingstjenester for nettutgavene.
Og annonseinntektene i den papirbaserte avisen kan vanskelig erstattes av nettinntekter på lokalavisnivå. Det betyr dårligere lønnsomhet.
LOs viktigste motiv er nok å  ha en hånd på rattet og indirekte forsøke å påvirke informasjonsstrømmen, og gjennom dette bidra til at det sosialdemokratiske budskap fortsatt spres i det norske samfunnet.

  Det offentlige har blitt PR-byråenes viktigste kunde….

Om eierskap og styrerepresentasjon er tilstrekkelig til å få dette til, gjenstår å se. For «redaktørinstituttet», som skal sikre en fri og uavhengig presse, står sterkt her til lands.

Men spørsmålet er om «eierstyring a la Trond Giske» vil gjøres gjeldende her også, selv om det vil skje mer diskret.
Sørger man for at personer med riktig tro og holdning bekler redaktørstolen og redaksjonene vil det nok over tid lykkes å gi avisene det «riktige» preget.
En redaksjon er summen av de hodene man putter inn i den.

Sosialdemokratisk propagandaministerium

Stoltenberg holder kortene tett til brystet når det gjelder statens PR- og kommunikasjonsutgifter.
Til tross for utallige uttalelser om åpenhet, er det umulig å få innsyn i hvordan disse budsjettpostene brukes.
Norske skattebetalere vil neppe begeistres over at skattepengene går til PR-formål for å profilere de rødgrønnes politikk.
Utgiftene ser ut til å være omvendt proposjonal med regjeringens oppslutning på partibarometrene.

Under rødgrønt styre har regjeringens propagandamaskin blitt kraftig opprustet.
Ifølge Finansavisen belaster ansatte kommunikasjonsrådgivere de offentlige budsjetter med en milliard kroner årlig. Da er kun medlemmer i Norsk kommunikasjonsforening medtatt – og det er nok ikke alle.
I 2011 økte antall kommunikasjonsrådgivere med 200. I tillegg kjøper offentlig sektor eksterne kommunikasjonstjenester for 100-200 mill. kroner.

Det offentlige har blitt PR-byråenes viktigste kunde!
Ingen bør overraskes over lav arbeidsledighet her til lands…

Regjeringsskifte betyr kutt i statens PR-utgifter

Jan Tore Sanner (H):
Opposisjonen nektes innsyn

Jan Tore Sanner i Høyre sier til Kampanje Magasin at de vil kutte i statens PR-kostnader hvis de kommer til makten. Men det er vrient å angi i hvilket omfang så lenge det nektes innsyn.

Offentligheten bør ha innsyn i hvor mye som brukes til konsulenttjenester og hvilke hovedkategorier pengene brukes på, sier Sanner, det vil en ny regjering legge opp til.

Det kan ikke forsvares at regjeringen ansetter kommunikasjonsfolk i hytt og pine, uttaler mediepolitisk talsmann Øyvind Korsberg fra FrP. Han synes det virker som dette området er mer eller mindre ute av kontroll og lover færre ansatte innen kommunikasjon og rådgivning. Det offentlige byråkratiet skal reduseres.

 Informasjon om offentlige tiltak og ordninger er legalt og nødvendig.
Men de rødgrønnes oppbygging av et offentlig finansiert PR-byråkrati til å drive  propaganda for sin egen politikk er meget betenkelig!

© 2013, zapinn.no. All rights reserved.

The post Sosialdemokratisk propaganda appeared first on zapinn.no.

Mange så på By- og bygdelista i Hamar som et friskt, politisk pust i byen. Arbeiderpartiets trauste regime måtte vike for en populistisk gruppering. Nå er BBL-regimet vekk, og det er også kommunens sparepenger.

Fenomenet  By- og bygdelista

De fleste bygdelister eller upolitiske lister dukker opp som følge av misnøye med de eksisterende partiene, og fungerer som «sikkerhetsventiler» i lokaldemokratiet.
Slike politiske konstellasjoner har som regel ikke lang levetid.  De mangler kontinuiteten til de tradisjonelle partiene, som opererer både på riksplan og lokalt, og som  har eksistert så lenge de fleste av oss husker.

By- og bygdelista i Hamar (BBL) er ikke noe unntak – det historiske bakteppet går tilbake til da Hamar og Vang skulle slås sammen til én kommune – til store protester fra innbyggerne i Vang kommune.
Senere frontet BBL kampen mot bygging av nytt rådhus, og protesterte høylytt mot ny sentrumsplan og omlegging av veisystemet i Hamar.

By- og bygdelista i Hamar skiller seg noe ut fra tilsvarende lister – den utviklet seg til å bli mer enn et kuriøst «bygdefenomen». BBL har vært mer parti-lik og mer utholdende enn slike lister er normalt.

Det skyldes ikke minst Einar Busterud, som har vært samlingspunkt og drivkraft for grupperingen fram til siste valg. Busteruds politiske stil var frisk og representerte noe nytt i det lokale politiske miljøet, og med sin AKP(m-l)-ballast var han flink til å manøvrere og fiske i opprørt vann.

Ordføreren har hovedrollen på den politiske scenen

Busterud ble valgt til ordfører i 1999 – takket være Høyre, SV og en frafallen FrP-representant fra tidligere Vang kommune.   SV-ledelsen ville egentlig samarbeide med AP/KrF, men ble overkjørt av et medlemsmøte med en stemmes overvekt.
Han ble også med nød og neppe gjenvalgt i 2003. SV og «vangsokningen» fra FrP sørget igjen for at BBL ble sittende med ordførerkjedet.
Uten SVs hjelp hadde BBL bare blitt en parentes i Hamars politiske historie.

Ordførerposisjonen gav Busterud  en politisk scene å opptre på, og dette har vært avgjørende for at BBL har klart å holde posisjonen så bra.
Det er derfor ingen tilfeldighet at BBL’s oppslutning ble dramatisk redusert ved valget 2011 – hovedrolleinnehaveren skulle forlate scenen.

 «All makt korrumperer»

Montesquieu:
… maktfordeling og klar oppgavefordeling…

«All makt korrumperer og absolutt makt korrumperer absolutt», uttalte historikeren Lord Acton i 1887 – makt fører til moralsk fordervelse.

Den franske filosofen Montesquieu var allerede 150 år tidligere sterkt kritisk til maktkonsentrasjon og formulerte i 1748 maktfordelingsprinsippet, som i dag gjenfinnes i de fleste demokratier i en eller annen form.
Statsmakten skulle fordeles mellom den lovgivende, den utøvende og den dømmende makt. Ingen av dem måtte dominere over de andre. Myndighetsområder, ansvar og oppgavefordeling skulle være tydelige.

Det politiske miljø i Hamar var fullstendig dominert av Arbeiderpartiet i en mannsalder.
Ikke bare i kommunestyret, men også viktige samfunnsposisjoner i kommuneadministrasjonen, boligsamvirket, idretten og lokalpressen var besatt med folk fra dette miljøet.

Folk flest så ikke forskjell på kommunal administrasjon og arbeiderparti-politikk.
Det virket som Montesquieus idéer om maktfordeling ikke var nådd helt fram hit.

I politikken fører flertallskonstellasjoner ofte til at den demokratiske idé skyves litt ut på sidelinja.
Viktige saker avgjøres bak lukkede dører og serveres som ferdige vedtak overfor mindretallet.
Diskusjoner i kommunestyresalen er da egentlig bortkastet tid!
Vi ser fortsatt noe av det samme på riksplanet. Flertallsregjeringer svekker Stortingets betydning fordi sakene i realiteten er avgjort på forhånd.

Dominerende politiske miljøer, som Hamar AP i sine glansdager,  er urokkelige så lenge de virkelig store konfliktsakene uteblir. Det utvikles gjerne en politisk arroganse som mange misliker, og som skaper høy terskel for politiske allianser når det måtte bli nødvendig.
Da store politiske konfliktsaker dukket opp i Hamar - kommunesammenslåing, rådhussaken og veiomlegging – gikk folks oppfatninger på tvers av partigrensene. Da var det duket for et «ufarlig og upolitisk» alternativ for en del velgere – og By- og bygdelista sto klar til å ta imot dem.

Arbeiderpartiets enevelde i Hamar falt i grus.

Utfordringer i kommuneøkonomien

Kommunesektoren har  investert enorme beløp de siste årene. I tillegg har den kommunal forbruksveksten vært betydelig. Dette, sammen med oljerikdommene våre, er hovedforklaringen på at norsk økonomi ser så rosenrød ut i forhold til resten av Europa.

En del av pengene som har flommet gjennom kommunene skyldes økte overføringer fra staten, men en stor del av investeringsveksten har vært lånefinansiert. Kommunegjelden i Norge er derfor blitt enorm, men et svært lavt rentenivå gjør at gjeldsrentene ikke fører til røde tall i dagens kommuneregnskaper.

Men dette vil ikke vare - kommuneøkonomien står overfor store utfordringer i årene framover.

Det gjelder også Hamar kommune, som nok skal slite med å få endene til å møtes som følge av

• Økning i antall eldre som trenger sykehjemsplass og pleie
• Økte kostnader og investeringer knyttet til befolkningsvekst pga innvandring
• Kraftig økning i kommuneadministrasjonens egne pensjonskostnader
• Kostnader knyttet til store investeringer i kulturhus og idrettsanlegg

By- og bygdelista – fra sparsommelighet til pengeflom

Einar Busterud
.. itte tæl å kjinne att ….

«Ta den mest radikale revolusjonære og sett ham på det hellige Russlands trone …. og i løpet av et år er han blitt verre enn tsaren selv…..» (Mikhail Bakunin, russisk revolusjonær)

Busteruds ordførerstil kan vel ikke påstås å ha vært tsar-look-a-like, men sitatet sier noe om problemet med å gå fra opposisjon til en maktposisjon.

Eller sagt med Busteruds egne ord:

«Problemet er itte å møte seg sjøl i døra, men å kjinne att seg!»

Mens BBL i sin tid kjempet med nebb og klør mot å bygge et rådyrt rådhus til 175 mill kroner, sto de samme politikerne på barrikadene for å brenne av 700 mill. kroner på et rådyrt kulturhus drøye 10 år etter.
Og som om ikke det er nok,  BBL vil toppe pengeflommen med 100 mill. til å «utvikle» Stortorget.

Disse enorme investeringene har ført til en bunnskrapt kommunekasse og opptak av gigantlån som vil redusere Hamar kommunes handlefrihet i årevis framover.

Men det ser ikke ut til å ha bekymret BBL i særlig grad – før nå….

© 2012 – 2013, zapinn.no. All rights reserved.

The post Bygdelista som forgjeldet Byen appeared first on zapinn.no.

Jødehatet forsvant ikke med nasjonalsosialismen – det levde videre, spesielt i midtøsten.
Nå vokser det fram igjen i Norge også - i innvandrermiljøet og på den politiske venstresiden.
Utrolig nok også i Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon AUF, som selv nettopp er rammet av blindt hat.

Jøder hatet i hundrevis av år – også i Norge

Jødehatet har hatt mange ansikter gjennom flere hundre år, og det har oftest vært religiøst begrunnet. Kirken tilga ikke at jødene tok livet av Jesus Kristus - og Islam har lang tradisjon for å fordømme alle «ikketroende», jøder spesielt.

Stigmatiseringen av jødene førte til at de ofte ble underlagt spesielle restriksjoner om bosted og påkledning, og ble tvunget til å bære særskilte symboler.

Den katolske kirken var en sentral aktør i jødehatet i Europa gjennom middelalderen, men den store kirkereformatoren, Martin Luther, ga også sitt bidrag i boken: Om jødene og deres løgner (Von den Jüden und iren Lügen) fra 1543.

I moderne tid forbinder vi jødehatet med nasjonalsosialistenes grusomheter mot jødene.
Først stigmatisering og merking med davidstjernen, siden utryddelsesleirer og massemord på 6 millioner jøder - Holocaust.

Jødehatet i Norge kan også spores langt tilbake i tid, og er dokumentert i gamle lovbestemmelser.

• Christian Vs Norske Lov fra 1687 erklærte jøder uønsket i Norge.
  Ingen Jøde maa sig her i Riget indbegive, eller sig finde lade, uden Kongens særdelis Lejdebrev
• “Jødeparagrafen” i Grunnloven av 1814  stengte jøder, jesuitter og munkeordener ute fra riket.
   Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.

Jødeutelukkelsen i Norge ble endelig opphevet i 1851.

Jødehat, nasjonalsosialisme og den arabiske verden

Det blir for lettvint å hevde at dagens jødehat alene skyldes den pågående grensekonflikten mellom Israel og palestinerne, og at hatet derfor skyldes jødene selv. Konflikten gjør nok ikke situasjonen bedre, men vil jødehatet forsvinne om Israel oppgir sine territoriale krav?

Absolutt ikke – dette stikker mye dypere!

For å  forstå hvorfor jødehatet fortsatt lever i beste velgående i den arabiske verden, bør man studere det historiske bakteppet for fenomenet, spesielt tiden etter 1. verdenskrig.

I kjølvannet av 1. verdenskrig fikk Storbritania og Frankrike mandat av Folkeforbundet til å forvalte landområdene som nå omfatter Syria, Irak, Libanon, Jordan og Israel (tidl. tyske og tyrkiske kolonier).
Etter hvert forsøkte også fascistregimene i Tyskland og Italia å få innpass i regionen, og motiverte arabiske ledere til å sette igang opprør i mandatområdene.

Haj Amin al-Husseini
Hitlers utvalgte i den arabiske verden

En av de mest framtredende lederne var Jerusalems Stormufti Haj Amin al-Husseini. Han var sterkt involvert i det arabiske opprøret i Palestina i 1936-39 og kuppet i Irak i 1941. Etter at Irak-kuppet ble slått ned, flyktet han til Tyskland, hvor han ble tatt i mot som en helt.
Ikke uten grunn – han sto for et uforsonelig jødehat og en imperialistisk og autoritær islamsk politikk.

Da Hitler kom til makten, var Al-Husseini blant de første gratulantene:

• «Muslimer innenfor og utenfor Palestina ønsker det nye regimet velkommen og håper på at den facsistiske, antidemokratiske styreform blir utvidet til andre land».

Al-Husseini ble sett på som Der Führer for den arabiske verden. Han møtte Hitler og andre nazi-topper ved flere anledninger, og påvirket naziregimet til å ta beslutninger som førte mange jøder i døden.

Da 2. verdenskrig var over arbeidet Al-Husseini aktivt for å sluse tyske krigsforbrytere til de arabiske land (Operasjon Odessa). Det arabiske nazi-nettverket besto av flere tusen personer, og en del av dem konverterte til islam og endte opp som rådgivere for bl.a. Nasser-regimet i Egypt og makthaverne i Syria.

Al-Husseini var en helt og et forbilde for mange i den arabiske verden – og er det også idag.

Etableringen av staten Israel

Etter 2.verdenskrig og Holocaust, anbefalte FNs komite for Palestina (UNSCOP) at vest-Palestina skulle deles i en jødisk og en arabisk stat, samt et FN-kontrollert område. FN vedtok dette i 1948, men med et stort mindretall. Mens jøder over hele verden jublet, avviste palestina-araberne og  de arabiske statene vedtaket. De forlangte én stat og at de jødiske immigranter ble fjernet.

Da staten Israel ble proklamert i 1948, svarte araberlandene med å invadere landet, og den  arabisk-israelske krig var et faktum. Krigen førte til at 700.000 palestinske arabere flyttet ut av Israel, og 850.000 jøder fra den arabiske verden flyttet inn.

Etter krigen vedtok Israel lover som forbød  palestina-araberne å flytte tilbake, og  beslagla eiendommene deres. Mange av de utflyttede og deres etterkommere er fortsatt flyktninger og er bosatt på Gazastripen, et 360 km² område med 1,7 mill innbyggere.

Tidligere ble Gaza styrt av Den palestinske selvstyremyndigheten, mens det nå er Hamas som sitter med kontrollen.

Sionisme og jødehat

Sions vises protokoller
- en forfalskning som fortsatt brukes mot jødene

Sionismen har sitt opphav i jødenes ønske om et eget land etter et par tusen års liv i diaspora - forvist fra sine opprinnelige landområder.

Sionistbevegelsen ble stiftet i 1897, og målet var å etablere et suverent jødisk hjemland.

Jødehatet tar ofte utgangspunkt i at sionismen er en del av et jødisk komplott for å få verdensherredømme.

«Sions vises protokoller» brukes som sannhetsvitne - et falskt dokument som utgir seg for å være en hemmelig møteprotokoll fra den første sionistkongressen i Basel i 1897.

Teksten beskriver en angivelig plan om jødisk verdensherredømme og brukes ofte som «bevis» på jødenes påståtte sammensvergelser.
Det falske dokumentet ble utgitt i 1905 som vedlegg til en anti-judaistisk bok om Antikrist og Satan, skrevet av en russisk-ortodoks prest.

«Sions vises protokoller» fikk stor  betydning for synet på jødene i mellomkrigstiden, og ble brukt aktivt i nazistenes propaganda for å rettferdiggjøre deres jødeutryddelser.

Mein Kampf
svært populær i den arabiske verden

Hitler beskriver sitt syn på sionismen i «Mein Kampf»:

Sionistene har ingen intensjoner om å etablere en jødisk stat i Palestina for å bosette seg der.
De kjemper bare for en plass de kan ha som base til en sentral organisasjon for sitt globale komplott, et tilfluktsted for kriminelle og et treningssenter for fremtidens skurker.

Hamas, dagens herskere i Gaza, refererer til det falske dokumentet i sin «Grunnlov» – Hamas Charter, Artikkel 32:

… For sionistenes intriger har ingen ende, etter Palestina vil de ekspandere fra Nilen til Eufrat. Når de har slukt hele området, vil de se framover mot mer ekspansjon. Deres intriger er beskrevet i «Sions vises protokoller» og deres handlinger er det beste bevis på det som er sagt der.
Å forlate konflikt-sirkelen med Israel er et stort forræderi og vil bringe forbannelse over gjerningsmennene….

Et slikt syn på sionismen – et komplott mot verdenssamfunnet –  gjennomsyrer den arabiske verden idag, ikke minst på grunn av agitasjonen til Stormufti av Jerusalem, Haj Amin al-Husseini. Og varianter av denne konspirasjonsteorien er utbredt også blant venstreorienterte i vestlige land.

Motstandere av staten Israel omtaler ofte seg selv som antisionister.

Antisionisme trenger i seg selv ikke å være rasistisk, men innebærer en avvisning av Israel som egen jødisk stat. Men ofte er antisionismen en fordekt antisemittisme, slik man så i mange av de tidligere kommunistiske land. Sionismen skulle angivelig være kjernen i en global konspirasjon styrt av «jødekapitalen» og/eller den internasjonale imperialismen. Marxistisk antisionisme ble kombinert med ren nazipropaganda og kristne klisjeer om jødene.

AUF ’ere med jødehets på Facebook

Det var mange som fikk hakeslipp da Hamar Arbeiderblad skrev om jødehets framført av AUF-medlemmer på Facebook.

«Jævla jøde horer, dere bomber små barn og uskyldige kvinner og slipper unna med det, skulle ønske Hitler kunne kommet tilbake og dusjet dere litt mer.. jævla jøder»

Khalid Haji Ahmed
Kommunestyrerepresentant – Hamar AP

Flere AUF-medlemmer fulgte opp i samme gate.

Kommunestyrerepresentant Khalid Haji Ahmed for Ap i Hamar blandet seg også inn i diskusjonen med formuleringer som ikke egner seg på trykk –  uten å ta klart avstand fra hetsen. Han forklarte i etterkant at han ikke mente å støtte opp om uttalelsene og sier han brukte “hetsernes eget språk”. Det var ingen mening bak det jeg skrev, sier han, det var ment humoristisk!!!

Hvis Khalid mener humor er passende i en slik diskusjon, passer han definitivt ikke inn i politikken.

For en tynn suppe av en forklaring – han kjemper seg åpenbart baklengs ut bakdøra.

Khalid Haji Ahmed burde ikke slippe så lett unna – spesielt ikke med sin bakgrunn. Han bør vite hva hat kan føre til, selv om det denne gang ikke var rettet mot AUF, men kom fra AUF.

Det er ikke første gang Khalid viser dårlig dømmekraft – forrige gang oppfordret han til  demonstrasjon 17.mai mot myndighetenes asylpolitikk. Den gangen måtte også ledelsen i Hamar Arbeiderparti rykke ut å slokke brannen.

Han burde ikke ha deltatt i diskusjonen, sier leder i Hedmark AUF – det har han helt rett i, for den som deltar i en slik diskusjon uten å ta klart avstand fra rasistiske og diskriminerende uttalelser, må stilles på linje med hetserne.

Derfor er vi på ingen måte enig med leder i Hamar AP, Thomas Langeland Jørgensen, som sier at dette ikke vil få andre konsekvenser en tilsnakk, fordi Ahmed forstår alvoret.

Ahmed  er medlem av Hamar kommunes Mangfoldsutvalg. Han burde fjernes derfra. Politikere som deltar i diskusjoner som støtter folkemord uten å ta avstand fra det, bør ikke ha noe med spørsmål som har med andre folkeslag å gjøre.

Norge har åpnet sine grenser for asylsøkere og flyktninger som trenger særskilt beskyttelse, uansett etnisk bakgrunn. Av samme grunn har jødene søkt tilflukt i Palestina/Israel etter å ha blitt forfulgt og utsatt for folkemord gjennom århundrer.

Khalid sier han ikke har antisemittiske synspunkter, men er anti-sionist. Det er et smart trekk, for anti-sionist kan være så mangt.  De fleste antisionister hevder at staten Israel ikke har noen eksistensberettigelse, og at hele området tilhører den arabiske befolkningen. Dette er også nedfelt i «grunnloven» til Hamas, som nå styrer i Gaza.

Man bør være spesielt oppmerksom på antisemittiske strømninger – og slå hardt ned på dem – spesielt når de dukker opp i politiske ungdomsorganisasjoner.

© 2012 – 2013, zapinn.no. All rights reserved.

The post Det «nye» jødehatet appeared first on zapinn.no.

Formueskatten blir et av valgkampens heteste temaer. Høyre vil fjerne den, Arbeiderpartiet vil ikke. Men skattesystemet må favne alle – også de superrike.
Dette blir en politisk nøtt som opposisjonen må knekke for å vinne valget.

Formueskatten

Alt som er samlet av økonomiske verdier gjennom arbeid eller arv er gjenstand for beskatning.
Først inntektskatt eller arveavgift når man mottar verdiene og siden en årlig formueskatt for å eie dem.

Folk flest stiller ikke spørsmålstegn ved inntektsskatten. Man kan synes den er for høy, men det er få prinsipielle motforestillinger mot skatt på inntekt for å skaffe penger til offentlige oppgaver.  Det er også få som stiller spørsmålstegn ved merverdiavgiften som prinsipp – selv om den er en betydelig tilleggsskatt på penger som brukes.

   ..Velferds-Norge vil ikke rase sammen på grunn av reduksjon i eller bortfall av formuesskatten..

Formueskatten, derimot, er en dobbeltbeskatning som mange mener er urimelig fordi den straffer folk som er sparsommelige og forvalter sine verdier på en god måte.

Mange land har avskaffet formueskatten, som er en skatt knyttet til kapital, i likhet med skatter på fast eiendom, arv og finansielle  transaksjoner (dokumentavgift o.l.).
Disse skattene utgjør bare 2,7% av de samlede skattene i Norge.
Velferds-Norge vil altså ikke rase sammen på grunn av reduksjon eller bortfall av formueskatten.

Formueskatten utgjør 1,1% av netto formue, hvorav 0,4% går til staten og 0,7% til kommunene.
Bunnfradraget er på 870.000 kr for 2013.

Formuer forsvinner utenlands

Fra tid til annen hører vi at de superrike i Norge vurderer å flytte formuene ut av landet på grunn av formueskatten. Enkelte har allerede gjort det. Skipsreder John Fredriksen har gjort kypriot av seg, men formuen skal etter sigende befinne seg på Jersey.

Bare stikk, John Fredriksen .. sier Arbeiderpartiets Martin Kolberg

Det er naivt å tro at vi i Norge kan isolere oss fra omverden og beskatte de rikeste som vi lyster. Når formuene er store nok, blir besparelsen ved å flytte til land uten formueskatt stor og flytteterskelen tilsvarende lav. Formueskatten er nemlig en residensskatt, den beskattes i det land hvor eieren er hjemmehørende.

Det er skammelig at nestor Martin Kolberg  i Arbeiderpartiet viser så stor forakt for folk med store formuer at han ber dem stikke av fra Norge (Nettavisen, NA24). Uten å bekymre seg for tap av forretningsmiljøer og arbeidsplasser.
«Vi må ikke glemme at Fredriksen ble søkkrik i det sosialdemokratiske norske samfunnet», sier han.

John Fredriksen

I Kolbergs tankeverden er søkkrik noe man blir, det er ikke forretningstalent, dyktighet og slit i kombinasjon med en betydelig risikotagning som fører til rikdom. Og på toppen av det hele trekker han fram sosialdemokratiet – det er vel snarere slik at man i Norge blir rik «til tross for» og ikke «på grunn av» sosialdemokratiet.

John Fredriksen er en av de fremste forretningstalentene Norge har hatt, og er rangert som nr 75 på Forbes liste over de rikeste i verden.

Formueskatt – mange ulemper, få fordeler

Det er mange gode argumenter for å fjerne formueskatten – og kun ett for å beholde den i en eller annen form.

• Gjør det mindre lønnsomt å spare, motiverer til «sløsing», og fører til mindre kapital tilgjengelig for investeringer.
• Fører til en vridning av sparingen mot fast eiendom fordi det er skattemessig forskjellsbehandling av formuesobjekter. Eksempelvis beskattes bankinnskudd av faktisk verdi, mens eiendommer verdsettes lavere enn markedspris.  Dette fører til overinvestering i bolig og eiendom på bekostning av investeringer i næringsvirksomhet. Samfunnsøkonomisk er det uheldig.
• Ekstra skattekostnad på arbeidskapitalen i bedriftene motiverer til å ta kapitalen ut av bedriftene og svekke soliditet og likviditet.
• Gir likviditetsproblemer når formuene er store og inntektene beskjedne – i en del tilfeller må deler av formuen selges for å skaffe penger til formueskatt.
• Gjør det mer lønnsomt å bosette seg i land uten formueskatt
• Formueskatt sikrer at folk med store formuer betaler skatt

Formueskatten bør fjernes, men……

Det må et regjeringsskifte til for å få gjort noe med skattesystemet på dette området.

Høyre og deres samarbeidspartier vil trolig gjøre noe med formueskatten dersom de kommer i regjeringsposisjon – det er gitt klare signaler om at den skal fjernes i løpet av noen år, men det gjenstår fortsatt å se hvordan skattleggingen av de aller rikeste skal skje.

Det er problematisk hvis de superrike her i landet slipper helt unna skatt som følge av en prinsipielt riktig skatteomlegging.

Et bunnfradrag som settes så høyt at de aller fleste slipper formuebeskatning er en enkel vei å gå, selv om det ikke løser alle ulempene denne skatten medfører.
Høyres Jan Tore Sanner sier det jobbes med en løsning – den blir det spennende å se …..

Det borgerlige regjeringsalternativet bør snarest legge fram en skatteskisse som klargjør deres skattepolitikk.
De rødgrønne må ikke lykkes med å vri valgkampens skattediskusjon til å dreie seg om de superrike som slipper unna skatt!

© 2012, zapinn.no. All rights reserved.

The post Formueskatten – En politisk nøtt appeared first on zapinn.no.

Hamar kommune vil gjøre det vanskeligere å drive handel i sentrum med en mer restriktiv skiltpolitikk.
En slik politikk svekker småbutikkene og styrker kjøpesentrene.
Nå må politikerne sette foten ned for overivrige kommunebyråkrater!

Sentrumsbutikkenes fortrinn og markedsføring

Sentrumsbutikkenes beliggenhet er i utgangspunktet et konkurransefortrinn -  forutsatt at det er folk i sentrum.  Men det er heller ikke nok at det er folk der – de må også være i handlemodus.
Når det arrangeres store kulturarrangement i sentrum, fører det ofte til mindre trafikk i butikkene – folk er ikke der for å handle.

Sentrumsforeningen har som hovedoppgave å stimulere sentrumshandelen gjennom samordning av butikkenes markedsføring og aktiviteter.

Ettersom sentrumsbutikkene gjerne har beskjedne økonomiske ressurser til rådighet, bør derfor sentrumsforeningen ha hovedfokus på kjøpsutløsende tiltak og ikke «kultur-stunt», som nok kan fylle opp sentrumskjernen med folk, men som ikke øker handelen.
Mange folk på arrangementer i sentrum styrker kanskje selvfølelsen, men ikke nødvendigvis økonomien til sentrumsbutikkene.

Men dersom nå folk av en eller annen grunn er i sentrum, blir det viktig for butikkene å trekke dem inn i lokalene.
Og da bruker sentrumsbutikkene de mest effektive markedsføringsverktøy de har – vindusreklame og gatebukker - for å utløse impulshandel.

Dessverre er det disse verktøyene Hamar kommunes skiltpolitikk vil begrense, og helst fjerne fra bybildet.

Kjøpesentrenes fortrinn og markedsføring

Senterbutikkene er i en annen situasjon enn sentrumsbutikkene.
De er som regel ikke synlige fra gateplan, men får kraftig drahjelp i markedsføringen fra kjøpesentret de er lokalisert i.

Samlokaliseringen av flere butikker i kjøpesentrene skaper en intern trafikk som hver enkelt nyter godt av. Og her er det ingen kommunale byråkrater som lager snubletråder for butikkene. Det er kjøpesentrets egne regler som gjelder, og de er innrettet på handel.

I større kjøpesentre er det ofte egne ansatte som ivaretar markedsføringen. Det fører til mer profesjonalitet og disiplin i markedsføringen.  Og de har ofte betydelige økonomiske muskler til rådighet.

Kjøpesentrene endres gradvis fra å være handlemaskiner til å bli opplevelsessentre – et sted å være.
De overtar mye av byrommets funksjon.

Kjøpesentrene har imidlertid blitt for like, så nå tilstreber de å fremstå som unike. Det legges derfor stor vekt på butikkmiks, arkitektur og design av lokalene, fasiliteter og kommunikasjonsstrategi.
I moderne kjøpesenter-markedsføring er posisjonering av selve kjøpesenteret og hvilke kundegrupper det skal innrettes på, viktige overordnede beslutninger.
Det nye kjøpesentret på Hamar Stadion vil nok bli ganske ulik MAXI på Storhamar.

Kjøpesenteret skal være merkevaren som sitter i folks bevissthet og trekker folk til senteret.

  

      … på tide med et kommunalt håndslag til småbutikkene i sentrum?

Sentrum kan lykkes – hvis kommunen vil

Ut fra ovenstående er det liten tvil om at de restriksjoner som overivrige kommunebyråkrater vil legge på bruk av skilt og gatebukker i bykjernen, svekker småbutikkenes mulighet til å hevde seg i kampen om kundene.

Kjøpesentrene trenger ikke eksponere seg i gatebildet på denne måten, og rammes ikke av kommunale restriksjoner – inne i kjøpesentret kan de gjøre som de vil.

Ingen mener vel at det skal være fritt fram for alle til å  rigge seg til med plakater og gatebukker i gågater og på fortau.
Men det går an å etablere et romslig regelverk som gir butikker og andre næringsdrivende i sentrum en rimelig adgang til å markedsføre seg.

Hamars politikere og kommunale byråkrater har i en årrekke tilrettelagt for kjøpesenterutvikling på bekostning av sentrumshandelen.
En restriktiv skiltpolitikk vil svekke handelen i bykjernen ytterligere og styrke kjøpesentrenes posisjon.
Nå er det på tide med et kommunalt håndslag til småbutikkene i sentrum!

Jeg har forresten <a href=”http://bloggurat.net/minblogg/registrere/6eec4df55f0172f84f77f5e5c305f653f0a1cfab”>presentert bloggen min</a> på Bloggurat.

© 2012 – 2013, zapinn.no. All rights reserved.

The post Hamars skiltpolitikk svekker bykjernen appeared first on zapinn.no.

Med milliontilskudd fra LO skal Arbeiderpartiet blankpolere sin politikk for å beholde regjeringsmakten. Men på en del områder er rødgrønn politikk rusten og gammeldags …… «intet kjede er sterkere enn det svakeste ledd»!

Den tette kontakten mellom LO og regjeringspartiet AP er uheldig.
Pengestrømmen fra LO til partiet utløser politiske gjenytelser.
Det offentlige byråkratiet rekrutterer ledere fra det samme miljøet.
Jo da, «Arbeidermakt» er fortsatt et aktuelt begrep i Norge.

Fra «Arbeidermakt og Sosialisme» til «Fellesskap og Frihet» 

Arbeidermakt og Sosialisme er begreper som ble mye brukt  i arbeiderbevegelsen for en del tiår siden.
Idag er det vel bare partiene ytterst på venstre fløy - Rødt og SV – som bruker dem.

For folk flest er begrepene negativt ladet, og derfor har Arbeiderpartiet fjernet dem fra sitt offisielle vokabular. Nå ser de dagens lys bare i interne politiske debatter og taler – og kanskje til nød 1. mai.

Arbeiderpartiet bruker i stedet Fellesskap og Frihet i sin politiske kommunikasjon:

For Arbeiderpartiet er frihet et overordnet mål.  Frihet for den enkelte henger sammen med frihet for alle.  For Arbeiderpartiet er det et mål å fjerne ufrihet.  Dette krever fellesskapsløsninger. (Partiprogrammet)

«Frihet for den enkelte henger sammen med frihet for alle» er på ingen måte en moderne formulering.

Dette er tankegods fra Karl Marx, som hevdet at mennesket først og fremst må betraktes som en del av helheten - ikke som individ.

Arbeiderpartiet ser altså ikke for seg en frihet for den enkelte som ikke er knyttet til fellesskapet.

Sosialdemokratisk politikk setter strammere grenser for den enkeltes frihet enn hva moderne mennesker liker.  Det resulterer i flere forskrifter og regler, mer byråkrati og mer organisasjonsmakt på mange samfunnsområder.
Dette skjer i fellesskapets navn – og begrenser individets frihet.

Formynderiet

   .. Sosialdemokratiet legger for mye ansvar på fellesskapet og for lite på individet…

Begrensningen av individets frihet gir seg utslag i et formynderi som fratar oss både frihet og ansvar.

Formynderiet finnes på mange samfunnsområder og begrenser den enkeltes valgmuligheter.

Vil du jobbe ekstra en periode, enten fordi du har lyst, arbeidsgiver trenger det, eller du har et ekstraordinært økonomisk behov,  da er fagbevegelse og/eller Arbeidstilsynet på pletten og skal bestemme det for deg.

Restriksjoner på bruk og anskaffelse av tobakk og alkohol er kanskje de mest iøynefallende eksemplene på formynderiet – og kanskje de best begrunnede – men nye restriksjoner ligger i løypa.

Molbohistorien om tidligere helseminister Strøm-Erichsen (AP) og forbudet mot Kinderegg vil nok bli husket lenge.
Stoltenberg forsøkte å legge saken død, og forsikret at Kinderegg ikke skulle forbys.

Tobakk, alkohol og «farlig» snacks og søtsaker vil nok ikke bli forbudt.
Men forbud mot å markedsføre energitette, salte og næringsfattige produkter er på trappene i byråkratiet – og de rødgrønne vil nok sørge for at de settes ut i livet.
Reklameforbud er veien å gå, mener myndighetene. Vi skal ikke få vite hvor vi kan kjøpe produktene, hvilke merker som eksisterer og hva prisen er.
Neste trekk blir nok at disse varene skal skjules for oss i butikkene, at emballasjen skal være nøytral og påført informasjon som skal skremme oss fra å kjøpe dem.

Konsekvensene av et slikt formynderi er at vi som individer oppdras til ikke å ta ansvar selv - enten det gjelder egen helse, egen utdanning, egen økonomi osv.

Sosialdemokratisk politikk legger for mye ansvar på fellesskapet og for lite på individet.
Honnørordet «selvstendighet» er vraket til fordel for «pleie og omsorg».

LO + Arbeiderpartiet – en demokratisk utfordring

I sin tale på Arbeiderpartiets 125 årsdag framhevet LO-leder Roar Flåthen at det ikke finnes så tett samarbeid mellom fagbevegelse og et regjeringsparti noe annet sted i den demokratiske verden.
Hver 14. dag møtes de i samarbeidskomitéen, og når Arbeiderpartiet er i regjeringsposisjon møter LO statsministeren og statsråder.
Flåthen påpekte at ingen andre land har en slik ordning i dag – ikke en gang de andre nordiske landene har beholdt den.

Det Flåthen synes er så fantastisk, mener vi er en demokratisk utfordring.
Ingen har valgt LO-ledelsen ved stortingsvalg, og et så omfattende, formalisert samarbeid er et fremmedelement i en demokratisk styringsform.

Det er selvsagt naturlig at partiene på Stortinget har kontaktpunkter mot andre samfunnsaktører.
Men i dette tilfellet gjør omfanget og intimiteten det hele betenkelig.
Og i tillegg kommer LOs økonomiske tilskudd til Arbeiderpartiet, som er avgjørende for partiets styrke i valgkampen.
Ingen må tro at det ikke forventes gjenytelser i LOs favør.

Kameraderi og politisk korrupsjon

I den siste tiden har vi sett flere tilfeller av kameraderi og politisk korrupsjon i den rødgrønne regjeringen.
Det har rammet alle de tre regjeringspartiene.
Vi har nok bare sett toppen av isfjellet – favoriseringskulturen florerer i det politiske miljøet både nasjonalt, regionalt og lokalt.

Fra rødgrønne politikere og fagbevegelse hører vi sterke advarsler om privatisering av offentlig servicetilbud, mens det er lite fokus på den betydelige politiseringen av samfunnet som pågår.
Stadig flere områder berøres av politiske beslutninger og bevilgninger, og under det rødgrønne regimet har staten blitt en betydelig eier i næringslivet.
Det betyr flere og tettere bånd mellom politikere, byråkrater og organisasjoner, og dermed bedre grobunn for kameraderi, smøring og politisk korrupsjon.

Streik – arbeidermakt i særklasse

Den mest direkte formen for arbeidermakt kommer til syne ved streiker.
Da trer fagbevegelsen fram i lyset og viser hvor stor makt den har over oss alle.
Og store samfunnsmessige verdier står på spill når LO ikke får viljen sin, enten det nå er i lønnsforhandlinger eller i politiske sammenhenger hvor de er berørt.

Makten i fagbevegelsen er konsentrert - noen få mennesker kan styre mot konflikter som skusler bort store verdier.

I privat sektor vet fagbevegelsen at en langvarig streik får konsekvenser for deres egne arbeidsplasser – det virker modererende.

Men offentlig sektor blir en stadig større arbeidsgiver, og her bevilger man seg ofte ut av streikeproblemet. Med det resultat at mindre av våre felles midler går til bedre offentlige tjenester og mer til lønnsøkning og andre goder for ansatte.
Selv om tanken bak streik er å ramme motparten, rammer streik i offentlig sektor alle oss som ikke er en del av konflikten. Og det er også vi som til sist betaler sluttregningen over skatteseddelen.

Det er for lettvint å streike, det viser den siste storstreiken blant offentlig ansatte. Tapt verdiskapning som følge av streiken er beregnet til 800 millioner kroner.
Streik har for liten konsekvens for partene i offentlig sektor. Det bør svi mer økonomisk for de konfliktsøkende parter, så de tenker seg om både en, to og tre ganger før konflikter igangsettes.

Under rødgrønt styre er politikkens grenser utvidet og offentlig sektor har økt.
Dette er en ønsket utvikling ifølge Arbeiderpartiet, og samsvarer godt med gammelt sosialistisk tankegods.
De rødgrønne bør avløses og «Arbeidermakt» erstattes av framtidsrettet politikk.

© 2012 – 2013, zapinn.no. All rights reserved.

The post Arbeidermakt utgått på dato? appeared first on zapinn.no.