Når utforming av Stortorget i Hamar skal diskuteres må det nøstes opp noen historiske tråder. Torgene i Hamar var og er en viktig del av byens struktur og må forbli åpne uterom. Utsmykning og møblering av torgene må komme i annen rekke, og aldri få dominere.
Det må være rettesnoren for utvikling av Stortorget, som har fått lov å være en åpen plass siden 1849.
Litt Hamarhistorie
I motsetning til mange andre byer, utviklet ikke Hamar seg fra et naturlig fortrinn – en elv, foss eller havn eller fordi det var en spesiell naturressurs på stedet. Hamar ble by etter et lovvedtak i 1848.
Innenfor de 400 mål som ble avsatt til byen var ikke annet enn 5 husmannsplasser med en bosetning på 25 mennesker, litt åker, kratt og skog. Like utenfor grensen lå restene av Hamarkaupangen og ruinene av den gamle domkirken.
Ingeniørløitnant Røyem tegnet det første reguleringskartet for Hamar i 1848.
Byplanen besto av to smale rektangulære kvartalsstrukturer som fulgte mjøsstrandas buktning.
Der de to rektanglene møttes midt i byen ble det dannet et trekantet område – og denne lille parken bærer naturlig nok navnet Triangelen.
Røyem var forutseende og reserverte tre kvartaler i byen for torg, eller friplasser som det kaltes den gangen:
Vestre Torv – Stortorvet – Østre Torv.
Stortorget kom i bruk allerede høsten 1850. Hamar Adressetidende forteller om første gang det ble brukt som virkelig torg. Da hadde en bonde plassert seg der med kjerre og solgte poteter, melk og fløte til byens innbyggere. Men det var neppe mye brukt den første tiden. I 1851 bevilget bystyret penger til å bygge en brønn på Stortorget. Den sto nederst i gatekanten og det fortelles at på selve brønndekket rundt pumpestokken stilte kremmerne opp varene sine for salg.
Stortorget Hamar ca 1900
Bildet til venstre er fra ca 1900 og viser at Stortorget var et livlig handelssted ved århundreskiftet.
Bortsett fra et tvilsomt dekke på torget, ser vi at det stort sett er som idag.
Det finnes mange beretninger om hvordan Hamarfolk har brukt torgene sine gjennom tidene - til fest og kulturarrangementer, til aktiviteter både sommer og vinter, til handel og som knutepunkt for kommunikasjon til og fra byen.
Stortorget 17. mai 1945
Bildet til høyre viser at torget er en naturlig plass for folkefest og ved store begivenheter.
Bildet er fra 17. mai 1945.
Torgets funksjon
Det er sagt og skrevet mye forstandig om hva som var og er torgets funksjon i bykjernen.
På mange språk er betegnelsen for et torg beslektet med det norske ordet «marked».
Det har sin årsak i at torget tradisjonelt var en markedsplass der bønder fra omegnen hadde utsalgssted for landbruksprodukter. Derfor er torgene som regel plassert midt i bebyggelsen. Bøndene hadde ofte sine faste utsalgssteder på plassen. Varene ble fraktet til torgs med hest og det ble bygd staller og gjestgiveri nær torget (Opplandske Gjestgiveri/Stallgården), slik at bøndene fikk dekket sine behov for overnatting, mat og drikke. Hovedtorget i byene har gjerne vært brukt til årlige markeder til bestemte tider av året.
Torget fungerte også som samlingssted for byens befolkning i forbindelse med store arrangementer og festdager.
Mens den tradisjonell torghandelen med landbruksprodukter har mistet grepet her i landet, er den fortsatt vanlig i mange byer i Europa. Den viktigste årsaken er at bosettingsmønsteret i Norge er endret. Det bor færre mennesker i bykjernen og strukturendringene i varehandelen har trukket handelen ut av sentrum til kjøpesentrene utenfor bykjernen.
Derfor har torgplassene i Norge endret karakter og mistet sin kommersielle betydning, men fortsatt beholdt sin funksjon som sosialt samlingssted.
Kunstprosjektet og “ressurs-gruppen”
I tidligere tider var det vanlig at torgene og de øvrige byrom ble utsmykket med skulpturer, fontener og paviljonger. I mange byer har disse blitt fjernet på grunn av framkommelighet og effektivisering av byforvaltningen. Som regel har de blitt lagret og tatt vare på. Det vil ikke overraske om dét også er tilfelle i Hamar, og i så fall bør de hentes fram igjen og vurderes i forhold til Stortorget.
Men selvsagt skal torget i første rekke gis en utsmykking og møblering som er tilpasset vår tid. Da må det lages kriterier for dette slik at det blir en utsmykking, ikke en endring av torgets funksjon.
Av og til lurer vi på om enkelte planleggere har agorafobi - angst for åpne plasser .
Vi har tidligere uttrykt stor skepsis til One Thousand Square – en dyr og uforutsigbar planleggingsmodell. Men vi blir også mer og mer urolig når vi leser uttalelser i lokalpressen fra den såkalte ressursgruppen for kunstprosjektet. Hvilke ressurser er det medlemmene innehar?
One Thousand Square
- Ett medlem ser for seg å bygge ut torget i høyden – med bueganger høyt over torget, en paviljong med uteservering og utsikt over Mjøsa, en lokal variant av operataket i Bjørvika.
- Et annet medlem i gruppen er sint på politikerne i Hamar fordi de er noe betenkt over den planleggingsmodellen som gruppen anbefaler.
- Et tredje medlem sier Hamars politikere er feige hvis de takker nei til planleggingsmodellen.
De skjønner åpenbart ikke at innbyggerne i Hamar har satt kommunepolitikerne til å styre byen og ikke såkalte “ressursgrupper” uten noen form for ansvar.
Politikerne i Hamar må stå til ansvar for at det brukes et enormt beløp til bygging av kulturhuset, samt planlegging, opparbeiding og utsmykking av Stortorget.
Da må de selvsagt ha begge hender på rattet!
© 2011 – 2012, zapinn.no. All rights reserved.
